BIKEPACKING I SAHARA
Det
er natt og vi sitter foran teltet i det tørre Jebel Igouraz, fjellområdet sør
for Ouarzatae i hjertet av Marokko. Over oss åpner det seg, en himmel, høy og
bred, full av stjerner. Umulig å ikke bli betatt av dens kraftige magnetisme.
GYLNE HORISONTERunder millioner av stjerner
DAG 1: NÅR SOLEN KNUSER DEG
Svetten glir nedover ansiktet. Solen brenner, vinden er kaldt. Desember. Vinter i Marokko. Bak oss, dekket av snø, stiger Atlas fjellene. Vi dro i dag morges fra Ouarzate og skal krysse den første delen av turen i det ekstremt øde Jebel Igouraz området. 70 km til neste bebodde sted. Det hypnotiserende landskapet er fullt av tørrområder, bratte avkappede fjell og tørre elver fulle av stein. Vi har vann, men vi kan ikke la være å bekymre oss for om vi går tom. Dagene er korte. Sent på ettermiddagen er vi slitne. Horisonten blir farget i vakre nyanser når solen går ned. På tide å sette opp leir. Vi er dehydrerte og solbrente, slitne og allerede veldig møkkete. Vi faller raskt inn i søvnens vugge ...
Vi har vann, men vi kan ikke la være å bekymre oss for om vi går tom.
DAG 2: NÅR TID OG ROM VIRKER STILLE
Klokka 06.30 om morgenen våkner vi stive etter 10 timer i soveposen. Mørke og vind. Fra dypet av soveposen viser Anne Maria det søvnige hodet sitt med håret til alle kanter ... Vi må komme i gang, frokost og pakke alle tingene.
Å sykle tidlig om morgenen er flott, kroppen er utvilt og horisonten er full av vakre løfter ... Etter de første kilometerne vakre rødlige fjell fyller bakgrunnen. Hypnotiserende, lukten av vind, ensomhet og den blå himmelen. Det er som å være tusenvis av år tilbake i tid. Timene går raskt, temperaturen må være ca. 30 grader, hvordan er det her på sommeren?
Kunsten å reise er å tilpasse seg terrenget og omstendighetene, målet er turen. Skal vi ha nok vann og mat? Ruten blir mer krevende, steinete med en del bakker. De siste timene er harde. I en uendelig bakke må vi trille syklene. Kanel-oransje farger i den intense blå himmelen. Senere sitter vi foran teltet, landskapet overrasker oss med en vakker solnedgang. Vi er de heldigste mennesker i verden ...
DAG 3:Å MØTE MENNESKER PÅ VEIEN MYKNER HJETET DITT
I kulde og vind forbereder vi oss på en ny dag. Noen kilometer senere forlater vi dette øde område. 60 km på asfalt vil ta oss til den øde fjellkjeden Jebel Hassel. Om 3 eller 4 dager er vi kanskje i Zagora. Viktig å fylle på vann. Fra i morgen og i 85 km er det INGENTING.
Varmt igjen, med en iskald bris, oppskriften for å bli syk. Etter noen lange timer kommer vi til en støvete gruppe hus der vi håper å finne vann. En kvinne i et hus tar oss imot. Hun skjønner snart at vi trenger vann. Plutselig dukker det opp mange flasker av diverse merker og farger, og så har vi 20 liter av den vidunderlige væsken. Mange mennesker har samlet seg og ser på oss. Kvinnen kommer fra kjøkkenet med en rykende tajin ... Æh? De setter raskt opp 3 ørsmå krakker, et rundt bord, planter tajin på det og indikerer med tegn at ... nå må dere spise! Så der sitter vi, omgitt av halve landsbyen, og spiser tajinen med fingrene, sammen med mannen som ser ut til å være familiefaren.
Vi vil betale, de nekter, tar hånden til hjerte og indikerer at det er en ære. Det er tydelig at vi har spist middagen deres. Verden er full av mennesker med store hjerter ...
Med hjertet og magen 3 ganger større forlater vi byen, etter å ha gitt
dem mange energibarer som tegn på vår takknemlighet. De følgende kilometerne er
bratte, store dråper av svette, osende av tajin juice, glir ned de
skitne ansiktene våre. I skumringen forlater vi asfalten og etter ca 4 km
setter vi opp leiren på en slette omringet av de magiske fjellene Jebel
Hassel. Hva vil fjellet bringe oss de kommende dagene? ...
Vi vil betale, de nekter, tar hånden til hjerte og indikerer at det er en ære. Det er tydelig at vi har spist middagen deres. Verden er full av mennesker med store hjerter ...
DAG 4: RISTER OG SPRETTER SOM FAEN
Ny etappe med usikkert utfall. 80 kilometer gjennom den ugjestmilde Jebel Hassel, et svakt spor mellom ulendte fjell. Ikke en eneste landsby eller vann. Snart passerer vi en siste liten gruppe hus hvor vi fyller vannflaskene. Vi har nok til 3 dager, men hvis ruten er verre enn forventet kan vi ha problemer. Usikre tanker mens himmelen betrakter oss ovenfra. Etter en tid når vi den høye fjellovergangen som fører oss langs en kløft inn i selve hjertet på dette området.
Nedstigningen på et løst og steinete underlag krever konsentrasjon. Fatbikene er her i sitt riktig element. I noen kilometer nyter vi det. Støvet omslutter oss, kilometerne blir evige, sola steker oss nådeløst. Vi kommer til en tørr elv full av løs stein. Det er virkelig krevende. Vi blir satt på prøve. Når endelig dalen åpner seg, er livet godt igjen, vi smiler. Senere nyter vi et magisk øyeblikk mens vi ser på dette mystiske landskapet. Brisen hvisker beroligende ord. Vi føler oss beskyttet, vi er der vi må være, alt er i perfekt og skjør balanse. Vi lurer, uten å snakke, på om det er nødvendig å gå gjennom helvete for å nå en tilstand av lykke og harmoni?
Senere om natten sitter vi og ser på den enorme himmelen så full av stjerner ...
I dag er det julaften, vi føler takknemlighet og en dyp fred for hvor vi
er og for det vi opplever ... julegaven kunne ikke vært vakrere enn dette ...
I dag er det julaften, vi føler takknemlighet og en dyp fred for hvor vi er og for det vi opplever ... julegaven kunne ikke vært vakrere enn dette ...
DAG 5: NED TIL SLETTENE I ZAGORA
Juledag. Vi er ganske slitne og har bestemt oss for å hvile en dag i Zagora. Om morgenen er luften full av glede, alt er rent og uberørt og trettheten er glemt.
Terrenget er igjen fullt av helvetes bakker, vi svetter, krysser utallige "oueds", tørre elver fulle av løs stein, bratte bakker ... Kaller vi dette "ferie"? Det er ren tortur!! For ikke å snakke om smerten i rumpa ... Men vi går fremover. Etter noen timer åpner dalen seg. Midt i tåken, kan vi skimte sanddynene i Sahara og silhuetten av Zagora. De siste 15 km er uendelige, byen ser ut til å flytte seg bakover. De jævlige fluene sniker seg mellom brilleglassene, øynene og i munnen ...
Endelig entrer vi Zagora. Nå skal vi virkelig hvile og det føles
faen meg godt!! ...
DAG 6: HVILEDAG I ZAGORA
Etter flere dager ute i villmarka uten komfort, finnes det ikke noe bedre enn å ta en varm dusj og legge seg i en myk seng. Vi tilbringer dagen med å vandre gjennom gatene i Zagora. Vi vasker de stinkende klærne. Om natten prater vi med Rashid, en hyggelig ung marokkaner med "munndiaré". Han kan mye om Marokkos historie og tradisjoner, samtidig som han også viser en stor interesse for hasj og ruller den ene jointen etter den andre. Han forteller oss om drømmene sine om å gifte seg med sin italienske kjæreste og ha ikke mer og ikke mindre enn to par tvilling jenter!! Vi ler og mistenker at effekten av hasj trer i kraft nå.
På kvelden gjør vi syklene klare til den nye etappen gjennom Sahara-ørkenen.
I kveld sovner vi med de vakre muecinenes bønnerop ...
DAG 7: NÆRMERE ØRKENEN
Svak vind og den hypnotiserende ruuum-ruunun fra hjulene til fatbikene. Mange øyeblikk av glede og mening. 30-km mot mørke topper som stiger opp i horisonten. En bratt bakke fører oss til toppen av en smal fjellovergang. I 30 km tar en svingete asfaltert vei oss ned til Tagounite som vi skimter i den tåkete horisonten, ved ørkenens inngang. En terrengbil stopper i veikanten og advarer oss om at ruten etter Tagounite er umulig for sykler: "pas possible! Beaucoup the sable et pierres!!", det er ikke mulig!! Masse sand og steiner!!
Vi finner et sjarmerende og loslitt hotell i Tagounite med små leirhytter og støvete palmer. Vi spiser en god suppe etterfulgt av en deilig tajin og faller som steiner på de harde sengene.
I morgen entrer vi Sahara ...
DAG 8: PÅ VEI NED TIL SAHARA
Vi har 6 enorme appelsiner og noen nydelige agurker, tomater og 20 liter vann. Et steinete spor slynger seg mellom akasietrær langs en fjellkjede med nydelige former. Vi er glade for å forlate sivilisasjonen igjen, men ... skal alt gå bra? Nomadene vandrer i dette området om vi skulle trenge hjelp. Etter 12 kilometer fører en steinete kløft omgitt av eldgamle steinblokker oss, til ... UENDELIGHETEN. En enorm stillhet omslutter oss. Vind. Sol. SAHARA ørkenen, et magisk ord, den største varme ørkenen i verden. Vi entrer den med ydmykhet og enorm respekt, nesten som om vi skulle inn på et hellig sted ... Ruten blir nå ren tortur med sporet full av stein og sand. Underarmene, håndleddene og rumpa verker. Vi fortsetter time etter time under solen. Sent på ettermiddagen blir det enklere, men vinden er sterk og vi er slitne. Når solen er nær horisonten, leter vi etter et sted hvor vi kan tilbringe natten. Omsider finner vi et ensomt akasietre midt i dette INTET. Stedet er så vakkert. Vi forsterker teltet mot den sterke vinden. Ensomheten, vinden, den gylne sanden og den lave solen skaper en uvirkelig atmosfære ...
Vi er tatt av ørkenens trolldom ...
Ensomheten, vinden, den gylne sanden og den lave solen skaper en uvirkelig atmosfære. Vi er tatt av ørkenens trolldom ...
DAG 9: DEN UOPPNÅELIGE HORISONTEN
Om morgenen er det kaldt. Terrenget virker flatt, men kuperingene er så steinete, med "washboards", at vi spretter som galinger. Ruten går noen timer senere til høyre mellom to åser. Vi er slitne, og jeg har smerter i halsen. Ikke rart med varmen og den kalde vinden. Ikke så moro å bli syk her, men jeg kan ikke gjøre noe ... På ettermiddagen ser vi et skinntelt. 3 nomader ser på oss, noen geiter beiter rundt. En kvinne med to barn. De snakker ikke fransk, og heller ikke vi berber, så med tegn forklarer vi at vi trenger vann. De tar ut en stor plastflaske full av vann som vi fyller våre flasker med. Når vi er klare til å dra, kan vi ikke la være å le når kvinnen, uten et snev av skam, ber Anne Maria om å gi henne støvlene sine ... tror hun at hun kan reise barbent? Jeg gir henne mine "Crooks", mot at jeg får lov til å fotografere henne ... Men etter transaksjonen dekker hun ansiktet sitt slik at det er umulig å ta noe bilde ... Jeg er skuffet og føler jeg meg lurt, men jeg insisterer ikke ...
Det blir natt snart. Vi er veldig slitne og ser frem til å finne et sted å sette opp leir. Uten å vite nøyaktig hvorfor, har ikke nomaden gitt oss tillit og vi frykter at i mørket vil de komme til leiren for å prøve å stjele noe. I Marokko har vi aldri hatt et problem, snarere tvert imot, men i dette tilfellet, forteller noe oss at det er bedre å komme seg litt unna ... Noen kilometer senere, igjen under et flott akasietre, finner vi et ideelt sted ...
Helt gåen setter vi opp teltet og lager bål for å tilberede maten. Mens
vi koser oss med middagen, går sola ned bak den gylne og brede horisonten ...
DAG 10: FEBER OG FLUER
I natt hadde jeg mareritt, merkelig drømmer og skjelvinger. Jeg føler meg dårlig, vondt i halsen og feber. Jeg tar et par Paracet og vi tilbereder frokost.
Kald vind, senere varme med masete fluer, en fjern horisont vi aldri kommer til. Min mentale tilstand er ikke bra. Noen timer senere krysser vi en liten landsby, ser folk her og der, men vi stopper ikke ... Vi fortsetter under den svale vinden, med sår hals, med glede og sorg og med drømmer som flyr opp i himmelen. På ettermiddagen entrer vi et område som ligner et landskap i Nord-Amerika, ikke en overraskelse om noen indianer på hesterygg skulle dukke opp ... er det feberen? Ruten er ikke lett, for å ta med seg disse vakre minnene må man betale prisen ...
Ved solnedgang finner vi et nydelig sted å overnatte igjen under et akasietre med myk sand under. Siste natt i ørkenen. Er vi triste? Ja og nei ... eller nei og ja ... NEI, fordi vi er slitne, skitne og savner en behagelig seng, rumpene er vonde, underarmene også, til og med sjelen er vondt, vi er lei av de jævla fluene også ... Men JA, det gjør oss triste fordi vi vet at fra det øyeblikket vi er tilbake i vårt normale liv, vil vi lengte etter dette så mye at vi vil føle fysisk smerte ... det enkle faktum av å bare "leve", samt ørkenens magi, har fanget oss. Om natten skjelver jeg av kulde og feber.
Anne Maria tar seg av meg med rørende
ømhet.
Om natten skjelver jeg av kulde og feber. Anne Maria tar seg av meg med rørende ømhet.
DAG 11: FUOM ZGUID
Verden åpner sine store øyne igjen. Feberen
vedvarer, ny natt med skjelvinger og mareritt. Vi er skitne, klissete, lukter
vondt og er slitne, men det er dette vi har kommet for, så ingen sutrer her.
Nok en gang tråkker vi på syklene, om noen timer håper vi å se landsbyen Foum
Zguid i det fjerne. Med bevegelsen glemmer jeg feberen. Men veien er tungt,
vi bare spretter og spretter. De uutholdelige fluene mangler ikke heller. Som
klemt mellom to rødbrune fjell, dukker endelig Foum Zguid opp i den
tåkete horisonten. Noen timer senere passerer vi under buen ved inngangen til landsbyen.
Vi drømmer bare om fete hamburgere med en gigantisk tallerken full av fete
pommes frites. Ingenting annet betyr ikke noe lenger ...
EPILOG:
"Med tiden vil det ikke være noe her som vitner om denne vandringen vår i ørkenen. Litt etter litt vil våre svake spor bli borte ... Alt følger tidens evige kurs. Vi var ingenting, vi var bare en umerkelig anekdote. Men de sporene og minnene som ørkenen etset i oss, vil forbli i våre sjeler for alltid ..."
RUTE:
